Etterlysning: Klarer noen til neste år å tørke vekk det irriterende seiersgliset til han fyren til høyre der? Foto: Håvard Døvre
Ekteparet Stian og Silje Ulberg hadde tydeligvis fått i seg en solid frokost lørdag 10.september, for seinere denne dagen vant de både herre- og dameklassen under Valdres Hexathlon-festival på imponerende vis.
For å bli Hexathlon-mester måtte de gjennom seks artige/krevende/idiotiske øvelser (stryk det adjektivet som ikke passer) i form av taktisk øvelse, terrengsykling, styrkeøvelser, løping med innlagte poster, vassing/svømming i kaldt vann og til slutt skyting.
Silje måtte gjennom fem tunge og våte strafferunder på skyte-arenaen før hun i ensom majestet kunne heve Hexathlon-vandrepokalen. Det var heller ikke stor spenning rundt kampen om pokalen i herre-klassen, for storfavoritten Stian innfridde forventningene og hadde god kontroll under det meste av konkurransen. Tradisjon tro, kom han dårlig ut i den innledende taktiske øvelsen. Imidlertid kjørte Stian seg raskt opp gjennom feltet i den påfølgende sykkel-etappen og opparbeidet seg en god ledelse i de seige bakkene opp mot fjelltoppen Gribbe. Ledelsen ble økt under styrke-øvelsene, og han var også utilnærmelig under svømme-etappen og løps-etappen. Publikum kunne slå fast at han ikke virket spesielt sliten da han kom inn til den avsluttende skyte-øvelsen. En avslappet skyte-teknikk kombinert med et lurt smil sa tydelig: ”jeg er ikke bare god nok til å vinne Hexathlon-mesterskapet, men jeg er også god nok til å ikke ta det alvorlig” Det var vidunderlig heslig.
Det var heller ikke lang debatt blant publikum om at Olav Grøndalen så sliten ut der han kom i mål drøye 3 minutter etter Stian. Han hadde sett ryggen til Stian store deler av rittet og hadde gitt alt i troen på at det var mulig å legge denne ryggen bak seg. Da Knut Westerbø ankom målområdet som 3.mann, var publikum skjønt enige om at Knut så frisk og rask ut, men da han litt seinere deiset utslitt over målstreken, ble det raskt slått fast at så ikke var tilfellet. Det var ikke naive drømmer om seier som hadde krevd alle kreftene til Knut, men frykten for å miste pallplassen. Frykten var velbegrunnet, for det tok ikke lang tid før nykommeren og Oslo-mannen Stein Grøndalen krysset målstreken.
Er det en mening?
Stian har nå vært Hexathlon-mester ikke mindre enn seks år på rad. En slik prestasjon kan muligens benevnes som imponerende, hadde det ikke vært for at prestasjonen er mye mer frustrerende enn imponerende for oss andre deltakere. Vi må prøve å slå oss til ro med at dypt inne i hjertet av universets sinn finnes det sikkert en god grunn for denne dominansen.
Ekteparet Stian og Silje Ulberg hadde tydeligvis fått i seg en solid frokost lørdag 10.september, for seinere denne dagen vant de både herre- og dameklassen under Valdres Hexathlon-festival på imponerende vis.
For å bli Hexathlon-mester måtte de gjennom seks artige/krevende/idiotiske øvelser (stryk det adjektivet som ikke passer) i form av taktisk øvelse, terrengsykling, styrkeøvelser, løping med innlagte poster, vassing/svømming i kaldt vann og til slutt skyting.
Silje måtte gjennom fem tunge og våte strafferunder på skyte-arenaen før hun i ensom majestet kunne heve Hexathlon-vandrepokalen. Det var heller ikke stor spenning rundt kampen om pokalen i herre-klassen, for storfavoritten Stian innfridde forventningene og hadde god kontroll under det meste av konkurransen. Tradisjon tro, kom han dårlig ut i den innledende taktiske øvelsen. Imidlertid kjørte Stian seg raskt opp gjennom feltet i den påfølgende sykkel-etappen og opparbeidet seg en god ledelse i de seige bakkene opp mot fjelltoppen Gribbe. Ledelsen ble økt under styrke-øvelsene, og han var også utilnærmelig under svømme-etappen og løps-etappen. Publikum kunne slå fast at han ikke virket spesielt sliten da han kom inn til den avsluttende skyte-øvelsen. En avslappet skyte-teknikk kombinert med et lurt smil sa tydelig: ”jeg er ikke bare god nok til å vinne Hexathlon-mesterskapet, men jeg er også god nok til å ikke ta det alvorlig” Det var vidunderlig heslig.
Det var heller ikke lang debatt blant publikum om at Olav Grøndalen så sliten ut der han kom i mål drøye 3 minutter etter Stian. Han hadde sett ryggen til Stian store deler av rittet og hadde gitt alt i troen på at det var mulig å legge denne ryggen bak seg. Da Knut Westerbø ankom målområdet som 3.mann, var publikum skjønt enige om at Knut så frisk og rask ut, men da han litt seinere deiset utslitt over målstreken, ble det raskt slått fast at så ikke var tilfellet. Det var ikke naive drømmer om seier som hadde krevd alle kreftene til Knut, men frykten for å miste pallplassen. Frykten var velbegrunnet, for det tok ikke lang tid før nykommeren og Oslo-mannen Stein Grøndalen krysset målstreken.
Er det en mening?
Stian har nå vært Hexathlon-mester ikke mindre enn seks år på rad. En slik prestasjon kan muligens benevnes som imponerende, hadde det ikke vært for at prestasjonen er mye mer frustrerende enn imponerende for oss andre deltakere. Vi må prøve å slå oss til ro med at dypt inne i hjertet av universets sinn finnes det sikkert en god grunn for denne dominansen.